Hopp til hovedinnhold
-sier vi

Om sier vi

Bakgrunnen for -sier vi

I 2013 ga Mellomkirkelig råd og Kirkelig Dialogsenter Oslo ut ressursmateriellet «Homo, hore, jøde, terrorist, svarting – sier vi». Det Mosaiske Trossamfund utfordret Den norske kirke på hva vi som majoritetskirke gjør overfor våre ungdommer når det kommer til skjellsordbruk og reproduserte fordommer mot minoriteter i Norge. «Sier vi» ble utarbeidet som et svar på deres utfordring. Bakgrunnen for utfordringen var blant annet funnene fra undersøkelsen «Kartlegging av kunnskaper og holdninger på området rasisme og antisemittisme. Undersøkelse blant elever (trinn 8-10) i Osloskolen» (Utdanningsetaten i Oslo, 2011). Skjellsord og fordomsfulle holdninger og utsagn var og er vanlige i Osloskolene.

Materiellet har blitt bearbeidet og utvidet i to omganger siden første utgivelse. I 2015 ble det lagt ut som nettressurs, og i 2018 ble ressursmateriellet trykket opp i et nytt opplag samtidig som nettsiden ble oppdatert med de siste endringene. Materiellet ble opprinnelig utviklet med tanke på trosopplæringsarbeidet i Den norske kirke, men vi har erfart at materiellet med fordel kan brukes også i andre sammenhenger. Denne utgaven er spesielt utformet for bruk i skolen. Vi har valgt ut en del av øvelsene fra det opprinnelige materiellet, øvelser vi mener er godt egnet til bruk i skolen. I tillegg har vi forkortet bakgrunnskapittelet, og lagt inn et nytt avsnitt der innholdet i dette ressursmateriellet kobles opp mot skolens læreplan (Kunnskapsløftet 2020).

Vi registrerer med bekymring at det offentlige ordskiftet har blitt vesentlig endret siden dette materiellet ble utgitt første gang, og at fordommer og negative holdninger uttrykkes oftere og tydeligere i både på nett og i andre sammenhenger – også i kristne miljøer. Dette gjelder i forhold til minoriteter generelt, men er særlig rettet mot muslimer og islam spesielt. Et av de senere eksemplene på hvor store konsekvenser slike fordommer og frykt kan få, fikk vi 10. august 2019. Denne dagen ble Al-Noor moské i Bærum angrepet av Phillip Manshaus, etter at han hadde drept sin egen adoptivsøster – et rasistisk motivert drap. Heldigvis ble ikke noen drept i moskéen. Vi har også sett utslag av sterke antisemittiske holdninger, og det kan virke som at dette er økende. Det er urovekkende, og det skjer både her hjemme og i andre deler av Europa: I både Frankrike og Tyskland har det vært angrep mot jøder der liv har gått tapt, og det har vært trusler og aksjoner mot synagoger i Sverige. Her i Norge har det vært utført hærverk mot jødiske gravsteder og snublesteiner som er satt opp til minne om ofre for holocaust, og det har vært aksjoner mot og demonstrasjoner utenfor synagogene i Oslo og Trondheim. Mange jødiske nordmenn lever i frykt for å vise sin jødiske identitet.

Som majoritetskirke har Den norske kirke et ansvar for å være en motstemme i møte med fremmedfrykt, polarisering og ytterliggående holdninger. Her har også skolen en viktig rolle. Det er vårt håp at dette materiellet skal bidra til at elever i ungdoms- og videregående skole gjennom øvelser og samtaler kan øves opp til å gjenkjenne destruktive strukturer og mekanismer og bli bevisste på egen identitet og holdninger, og at lærere får tilgang til ressurser som kan brukes med dette som siktemål.

Jævla homo, hore, jøde, terrorist, svarting - sier vi

Det rapporteres at hele 15 prosent av barn og ungdommer er utsatt for en eller flere hendelser på skolen på grunn av sin nasjonale bakgrunn.[1] Totalt er det 6,9 prosent av elevene som utsettes for uønskede hendelser på grunn av nasjonal bakgrunn to til tre ganger i måneden eller oftere. Elever med begge foreldre fra utlandet er mest utsatt totalt sett, men andelen som utsettes for hendelser øker desto lavere andel minoritetsspråklige det er på skolen. Integreringsbarometeret 2020 viser at det er delte holdninger til innvandring i befolkningen. Bare én av fem svarer at de mener integreringen går bra, samtidig som det er en økende bevissthet om at det forekommer diskriminering av personer som har innvandrerbakgrunn, bl.a. på arbeidsmarkedet.[2] Mange er optimistiske når det gjelder den sosiale kontakten mellom innvandrere og resten av befolkingen, f.eks. ekteskap på tvers av grupper, men mange er samtidig urolige for at det kan bli mer konflikt mellom religiøse grupper.[3] 63 prosent av befolkningen mener at «mange innvandrere har en religion eller kultur som ikke passer i Norge.»[4] Dette er et alvorlig høyt tall. Befolkningen er mer skeptisk til muslimer enn til tilhengere av andre verdensreligioner: 52 prosent mener at «verdiene i islam ikke er forenlige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet» og 45 prosent er skeptiske til personer med muslimsk tro.[5] Integreringsbarometeret viser at det de siste ti årene har vært en utvikling med mindre polarisering når det gjelder synet på innvandring, men en sterkere polarisering i synet på islam i befolkningen.[6] 

Ni prosent av elevene i Osloskolen har blitt utsatt for hendelser på skolen på grunn av sin tro eller religiøse bakgrunn. 3,5 prosent blir utsatt for slike hendelser to til tre ganger i måneden eller oftere. Elever med jødisk bakgrunn er i størst grad utsatt for dette, mens elever med kristen bakgrunn er minst utsatt. Hele 52 prosent av elevene i Osloskolen oppgir at de på egen skole har opplevd at «jøde» har blitt brukt til å beskrive noe negativt.

78 % av forholdene registrert som hatkriminalitet i Oslo i 2020 var knyttet til etnisitet og religion.[7] Religiøst motivert hatkriminalitet gjelder som oftest islam. I 2020 var 2% av de anmeldte forholdene knyttet til antisemittisme.[8]

Da Kunnskapsdepartementet lanserte sin rapport om bekjempelse av antisemittisme og rasisme i skolen i 2011 var responsen fra jødiske og muslimske elever tydelig: «Det er viktig å starte med lærerne. Deres oppgave er å skape trygghet i klasserommet».[9] Da de videre ble spurt om hvordan trygghet skapes, var svaret: «Kunnskap og omsorg». Denne utfordringen begrenser seg ikke bare til klasserommet og skolens lærere. Det er en utfordring også for kirkenog andre aktører som er involvert dialog- og annet brobyggingsarbeid. Vi håper dette ressursmateriellet vil bidra i dette arbeidet, først og fremst i skolen, men også på andre arenaer.

Tallene over er med på å understreke at ungdom trenger samtalepartnere og mulighet til å møte mennesker med ulik bakgrunn for bedre å forstå både dem og seg selv. Disse møtene skjer naturlig i klasserommet der det er en mangfoldig elevgruppe, men det finnes også lokale aktører som kan bistå skolen i dette arbeidet.

Som majoritetskirke i det norske samfunn, har Den norske kirke et særlig ansvar for å utdanne de ungdommene vi er i kontakt med gjennom konfirmasjonsundervisningen og ledertrening til reflekterte og selvstendige individer som ser mennesker bak fordommer og rasistisk ordbruk, og som kan avsløre stereotypier og hat. Vi ønsker også å være en ressurs for skolen i arbeidet med denne tematikken. Vi håper dette ressursmateriellet kan være et bidrag i dette arbeidet.

Historien forplikter oss

Først må det settes fyr på deres synagoger og skoler og det som ikke brenner opp må begraves under jorden, slik at intet menneske noensinne skal kunne se en stein eller mur igjen etter dem. Dette må gjøres til ære for vår Herre og for kristendommen, [...] Men hvis vi, nå som vi er informert, skulle finne på å beskytte disse jødiske husene, [...] hvor de lyver om, spotter, forbanner, bakvasker og ærekrenker Kristus og oss (slik vi har hørt i det foregående), så ville det være som om vi gjorde alle disse tingene selv. [...] For det andre anbefaler jeg at deres privathus blir ødelagt og jevnet med jorden. For også her gjør de det samme som de gjør i synagogene. I stedet kan de finne sitt hjem under et tak eller i en låve, slik tilfellet er med sigøynerne.[10]

Dette utsagnet er fra den lutherske kirkens viktigste reformator, Martin Luther. Hans polemikk mot jødene var grotesk, og viser ubehagelige sider ved samtidens språkbruk og hatefulle omtale av jøder. Særlig i skriftet Om jødene og deres løgner (1543) er menneskeforakten fremtredende i det jødene er dømt til å brenne i helvete som Djevelens barn.

Hatet mot jøder på 1500-tallet var ikke noe nytt. Det har lange historiske røtter, og det har også fått konsekvenser i senere historie. Jødehatet har resultert i alt fra hets, isolering og manglende borgerrettigheter, til fysisk vold, tvangskonvertering, drap og holocaust.

Jødene har vært en særlig utsatt minoritet, men også andre minoriteter har blitt dårlig behandlet av majoritetssamfunnet, også her i Norge. Gjennom størsteparten av 1900-tallet var målsettingen for den norske minoritetspolitikken å enten ekskludere minoritetsgrupper fra det nasjonale fellesskapet eller få minoritetene til å bli mest mulig lik majoritetsbefolkningen gjennom assimilering. Det var særlig jøder og rom som ble utsatt for ekskludering, mens det ble drevet en sterk assimileringspolitikk i forhold til bl.a. samene.[11] Både kirken og skolen var sentrale institusjoner som bidro til denne assimileringen.

Vold, hat og demonisering av muslimer og islam har også en mer enn 1000 år lang historie i Europa, også i kristne kirker. Også denne arven preger oss i dag. «Vi kristne er veldig opptatt av barn. La de små barn komme til meg, sa Jesus. Jeg kan ikke skjønne at Muhammed kan ha sagt det samme», sa en norsk politiker, til stor latter fra publikum i en frimenighet i Bergen i 2004, før han fortsatte: «I tilfelle han måtte ha sagt det samme, må det ha vært: La de små barn komme til meg slik at jeg kan utnytte dem i min kamp for å islamisere verden.»[12] Med innvandringen av migranter med muslimsk bakgrunn til Vest-Europa og Norge har hatretorikken og fordommene igjen bredt om seg. Muslimene blir av flere fremstilt som en ensartet gruppe med et hemmelig mål om å overta Europa. Gamle fiendebilder av islam brukes for alt det er verdt i kampen mot muslimers likeverdige medborgerskap i landet vårt.

Både kirken spesielt og det norske samfunn generelt har altså dessverre del i en lang historie med fordommer, hat, vold og forfølgelse mot religiøse minoriteter og annerledes troende. Historien er ikke entydig. Det finnes mange som har omtalt jøder, muslimer og annerledestroende godt. Men dette gjør ikke vårt ansvar for å ta et oppgjør med denne delen av vår historie mindre. Vi skal i det følgende trekke frem sider ved vår historie som ytterligere viser hvordan hatet mot fremmede har fått rotfeste i kirke og samfunn. Bildet er langt fra utfyllende, men viser hvor rotfestet ondsinnede fordommer kan være, og hvor mye ondskap de fører med seg. Dette forplikter oss til å arbeide mot alle former for rasisme, fordommer og fremmedfrykt i dag.

Jødehat

De første jøder ankom Danmark i 1622. Til forskjell fra Danmark var jøder ikke velkomne til Norge før i 1851. Forbudet ble innført med Christian den 5.s Norske Lov av 1687. Inntil da hadde jødene hatt begrensede muligheter til å reise inn i Danmark-Norge. Da den ellers så radikale norske grunnloven kom i 1814, var det ingen diskusjon rundt den såkalte «jødeparagrafen». Til og med presten og embetsmannen Nicolai Wergeland talte for å utestenge jøder fra riket. Hans sønn, Henrik, kjempet derimot mot paragrafen til sin død.[13] Han bidro med sterke litterære bidrag mot paragrafen før opphevelsen av den i 1851, og både Jøden og Jødinnen er dikt som fortsatt kan leses og brukes i undervisning i dag.

Fra jødeparagrafens opphevelse (i praksis fra passtvangen ble opphevet i 1860) til den første fremmedloven i 1901 var det åpnet for innvandring av jøder til Norge.[14] De fleste kom som et resultat av innskrenkninger i jødenes rettigheter og i frykt for pogromer i Russland. Antallet jødiske innvandrere var likevel lavt og oversteg knapt to tusen mennesker. Ved folketellingen i 1875 bodde 17 jøder i Christiania (Oslo).[15] I Norge kom antisemittismen først og fremst til uttrykk i form av stereotype fremstillinger i vitsetegninger, historier, fordommer og nedsettende omtale, men også i helhetlige fremstillinger i bøker som Jøder og Gojim av høyesterettsadvokat Eivind Saxlund fra 1910.[16] Det var ingen formelle restriksjoner på deres liv, med unntak av forbudet mot jødisk, rituell slakting av dyr som ble innført i norsk lov i 1930 og som fremdeles er gjeldende lov i Norge i dag. Rapporter viser at det i disse årene ikke var statlige overgrep mot jøder slik taterne og samene ble utsatt for.[17] Men den russiske revolusjonen endrer dette bildet. Fra bl.a. kirkelig hold ble jødedommen sett i sammenheng med kommunismen og fremstillingene gikk ut på at Norge var truet av en «jødeinvasjon». De norske jødene ble i stadig større grad mistenkeliggjort som illojale, barbarer og kriminelle. Det norske majoritetssamfunnet skapte fiendebilder av en liten minoritet ut ifra aktuelle behov i samfunnet.

Bildet endret seg noe utover på 1930-tallet da nazistenes forfølgelse av jøder ble kjent. Særlig Krystallnatten i november 1938 skapte sympati for de forfulgte jødene i Tyskland.[18] Etter at Tyskland okkuperte Norge, begynte det nye regimet å redusere jødiske rettigheter i landet. 13. juni 1941 sendte kirkeminister Schanke brev til Oslo biskop, der han foreslo å forby ekteskap mellom nordmenn og «personer som er av samisk eller jødisk avstamning i opptil 3 generasjoner». Forslaget var strengere enn tilsvarende tysk lovgivning. Biskop Berggrav svarte 9. september 1941 ved å gå kraftig ut mot Schanckes forslag og kirkeministeren besluttet i etterkant ikke å gjennomføre planen. Hvor mye kirkeledere i Norge visste om alvoret i planene om jødisk utryddelse er uvisst. Vi vet at under skriveprosessen av dokumentet Kirkens grunn[19]ble temaet diskutert, selv om det ikke er nevnt i det ferdige utkastet. Da Den norske kirke overleverte et brev datert 10. november 1942 med krav om at myndighetene måtte ta på alvor jødenes menneskeverd og rettigheter som resten av befolkningen, var det for sent. Bispemøtet kom i 2012 med en innrømmelse av unnfallenhet i møte med deportasjonene under krigen. De siste årene har det, i forbindelse med utgivelsen av Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? i 2018, vært en diskusjon om hva bl.a. kirken og hjemmefronten visste om den planlagte deportasjonen av jødene og i hvor stor grad jødene ble definert som «de andre» som det ikke i like stor grad ble prioritert å hjelpe. Til forskjell fra i Danmark, der mange jøder ble reddet fra deportasjon, ble 773 av i alt ca. 2200 jøder som bodde i Norge deportert til utryddelsesleirene i Europa. Bare 35 av disse overlevde.[20]

I de siste årene har man også belyst kritikkverdige forhold for jødene etter krigen. Manglende rettslige og økonomiske oppgjør, manglende oppfølging overfor de tilbakevendende jødene, samt manglende erkjennelse av at nordmenn og norsk embetsverk aktivt medvirket til jødedeportasjonene, er noe av det som er påpekt. Restitusjonsoppgjøret, statens erstatning til jøder for eiendom og formuer som ble fratatt dem under krigen, var ikke et faktum før i 1999 med jødebooppgjøret. Den 27. januar 2012, i forbindelse med den internasjonale Holocaustdagen, beklaget statsminister Jens Stoltenberg den norske stats delaktighet i deportasjonen av jøder fra Norge, nesten 70 år etter at de fant sted for første gang (med transportskipet Donau, 26. november 1942). Også politiet ba om unnskyldning for sin medvirkning dette året.[21]

Kirkemøtet i 2008 erkjente kirkens ansvar for å ha medvirket til antisemittisme: «Kyrkja ber med seg ei historie om korleis kristne har fordømt og plaga jødane. Kristne har eit stort ansvar for å ha gitt grobotn for – og endå til fremja – antisemittismen.»[22] I forbindelse med reformasjonsjubileet i 2017 kom også biskopene med en uttalelse der de tar oppgjør med deler av arven fra Luther: «I reformasjonsåret 2017 må vi som kirke ta tydelig avstand fra den antijudaisme som Luther etterlot seg. Det gjelder også den kirkelige antisemittisme som har brakt usigelige lidelser over det jødiske folk og fortsatt kaster mørke skygger over forholdet mellom kristne og jøder.»[23]

Det jødiske miljøet i Norge i dag består av om lag 1300 personer.[24] Selv om rapporten «Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017» viser at antisemittisme blant befolkningen går noe ned fra 2011, rapporterer jøder fremdeles jevnlig om antisemittiske utsagn og trakassering.[25] Det Mosaiske Trossamfunds synagoge i Oslo bruker mye ressurser på sikkerhetstiltak i frykt for angrep. Synagogen ble beskutt natt til 17. september 2006 og har ved flere anledninger blitt tilgriset. Som et av flere svar på disse utfordringene har det vært laget flere statlige handlingsplaner mot antisemittisme, nåværende plan gjelder til 2023.

Frykten for islam

Muslimene og islam som religion har ikke hatt tilsvarende plass i europeisk og norsk bevissthet som det jødedom og jøder har hatt. Like fullt har europeisk selvforståelse og identitet i mer enn 1000 år også vært preget av ulike varianter av fremmedgjøring, karikering og demonisering av islam. Den tyrkiske ekspansjonen på 1400- og 1500-tallet, som resulterte i at den tyrkiske hæren stod like utenfor Wien i 1529 (og igjen i 1683), gjorde inntrykk på det kristne Europa. Dette er bakgrunn for at Luther forfattet flere skrift mot tyrkerne og deres religion.[26] Også i dag blir tyrkernes beleiring av Wien brukt i europeisk identitetspolitikk. Et tydelig eksempel er det sterkt antimuslimske nettstedet Gates of Vienna.

Edward Said har i sine studier vist oss hvordan Vesten har fremstilt mennesker i Østen som objekter for sine vurderinger, der alle de østlige kjennetegnene er motsetninger på de kjennetegn Vesten gir på seg selv. «Vi» er rasjonelle, «de» er irrasjonelle. «Vi» er siviliserte, «de» er barbariske. «Vi» er frie, «de» er ufrie, osv. Alle kjennetegn er en del av muslimers natur og ulike muslimske retninger og praksiser reduseres til ett stereotypt bilde. Likhetstrekkene med fremstillingene av jødene i vår historie er mange.

Et nytt trekk i moderne tid er muslimsk innvandring til Vest- Europa, som for alvor skjøt fart på 1960-70-tallet. Noen muslimske grupper er europeiske fra gammelt av (muslimer i Bosnia, Albania og andre steder på Balkan, små grupper i f.eks. Russland, Polen og Finland, osv.), men de har ikke påvirket det europeiske selvbildet som «kristent» eller «sekulært» i særlig grad. I boken Tilbakeblikk beskriver Mah- mona Khan hvordan de første pakistanerne kom til Norge som arbeidsinnvandrere sommeren 1971 på Majorstua i Oslo. Skepsisen var kanskje stor allerede da, men i liten grad var skepsisen knyttet opp til at de var muslimer. For nordmenn var de først og fremst pakistanere, marokkanere eller kurdere. Oppblomstringen av det vi kan kalle islamofobi eller muslimfiendtlighet kom særlig i etterkant av jernteppets fall i 1989/90. Den kalde krigen ble erstattet av en ’sivilisasjonskonflikt’, særlig mellom det det kristne Vesten og islam, påstod bl.a. Samuel Huntington. Med Salman Rushdie-saken i 1988 ble nye fiendebilder skapt.

Selv om det altså er en lang historie med skepsis til islam og muslimer i Europa, må 11. september 2001 sies å være et vendepunkt. Etter angrepene 11. september ble islam i stor grad koblet opp mot terror.[27] Fra og med denne dagen var det ikke lenger tvil om at muslimene igjen befant seg midt i vår bevissthet preget av en tung historisk arv med fordommer og fiendebilder. Dette ble blant annet tydelig i retorikken fra enkelte vestlige land, hvor begrepet korstog for en liten stund ble tatt opp igjen. USA og Vestens krigføring i Afghanistan og Irak og ’krigen mot terror’ har bidratt til å forsterke oppfatningene om at det pågår en global kamp mellom islam og kristne demokratiske verdier. Muslimske immigranter i USA følte at de måtte vise avstand og forskrekkelse ovenfor angrepene for å vise lojalitet og tilhørighet til USA. Tilsvarende ble kommunisert av muslimer i Norge etter 22.juli 2011, og mange var lettet over at terroristen som angrep Utøya og regjeringskvartalet ikke var muslim.[28] Vanlige muslimer blir ofre for forestillinger vi har av muslimske ekstremister og terrorister.

Muslimer merker muslimfiendtlighet på kroppen i Norge i dag. HL- senterets rapport «Holdninger til jøder og muslimer i Norge i 2017» viser at 34,1 prosent av befolkningen har utpregede fordommer mot muslimer. Hele 47 prosent støtter påstanden «Muslimer har selv mye av skylden for økende muslimhets»; påstanden «Muslimer vil ikke integreres i det norske samfunnet» støttes av 42 prosent; 39 prosent støtter at «Muslimer utgjør en trussel mot norsk kultur», og 30 prosent mener at «Muslimer ønsker å ta over Europa». 27, 8 har motvilje mot muslimer og 19,6 oppgir at de vil mislike å ha muslimer som naboer eller i vennekretsen. Dette er svært urovekkende tall.[29]

Hat mot rom og romanifolk

De første romene som innvandret til Norge på slutten av 1800-tallet kom opprinnelig fra områdene som er kjent som Ungarn og Romania i dag. På denne tiden ble det opprettet flere nasjonalstater rundt om i Europa. De fleste europeiske myndigheter så på romene som en trussel og et problem innenfor disse nasjonale fellesskapene, fordi de mente at romenes omreisende levemåte brøt med tanken om tydelige avgrensede nasjonalstater og kravet om bofasthet. I likhet med andre grupper på denne tiden, stempler myndighetene omreisende romer som uhygieniske, parasittiske og kriminelle. Mange myndigheter vedtok lover for å kontrollere og regulere omreisende generelt og «sigøynere» spesielt. Etter første verdenskrig nærmest konkurrerte europeiske stater om å føre den strengeste politikken ovenfor rom, inkludert Norge.[30]

«Sigøynerpolitikken» i Europa utviklet og utfoldet seg gjennom hele mellomkrigstiden. Den norske stat fulgte etter Den norske omstreifermisjonens klare anbefalinger. Myndighetenes politikk overfor romene på 1920-1930-tallet var basert på ekskludering, registrering og avvisning. Myndighetene registrerte dem systematisk, fratok borgerskapet deres og gjorde dem statsløse. I fremmedloven § 3 av 1927 ble det eksplisitt lovfestet av «Sigøynere og andre omstreifere som ikke godtgjør å ha norsk statsborgerrett, skal nektes adgang til riket». Loven ble senere kalt «sigøynerparagrafen» og skulle gjelde frem til 1956 da den ble opphevet.[31] Både romene og romanifolket er to minoritetsgrupper som er like i livsførsel, men ble behandlet helt ulikt av norske myndigheter. Mens det ble ført en ekskluderingspolitikk mot romene, ble romanifolket forsøkt assimilert.[32] Selv etter at «sigøynerparagrafen» i fremmedloven ble opphevet i 1956, fortsatte den norske stat å kriminalisere livsformen til romer og tatere i Norge, ta barna fra dem og plassere dem i fosterhjem. Kirken støttet denne måten å behandle dem på, noe Den norske kirke offisielt ba om unnskyldning for i 1998.

Påstander om at romene er skitne og bryter med gamle tabuer i samfunnet gjentas også i dag, og den offentlige debatten om tilreisende får frem i lyset mange velkjente fordommer mot romene. Kulturen omtales i generelle ordelag som dysfunksjonell:

«Dialoger, handlingsplaner, særtiltak og penger har hatt nøyaktig null resultat over flere tiår. Derfor vil Hanssen [Bjarne Håkon Hanssen, arbeids- og inkluderingsminister i 2008] «prøve en gang til», og gjøre akkurat det samme. Utsiktene er dystre. Roten til problemene ligger i selve den dysfunksjonelle sigøynerkulturen, og lite tyder på at sigøynerne vil endre den. En ting har Hanssen rett i, nemlig at det er viktigst å få barna gjennom skolen. Men dette er stikk i strid med de norske sigøyneres dysfunksjonelle kultur. ... Roten til problemene ligger i sentrale deler av sigøynerkulturen. Den kan bare sigøynerne selv endre, og lite eller ingenting tyder på at de ser noe behov for det.»[33]

I debatten om tilreisende romer i norske nærmiljø har vi sett en fremvekst av myter og fordommer som ikke har grunnlag i virkeligheten. Påstander om rom som ikke har belegg uttales av så vel privatpersoner som av representanter for offentligheten i media. Dette har skjedd gjentatte ganger i Norge de siste årene, og gjenspeiler gamle fordommer med klare rasistiske undertoner.

Antisiganisme er i følge Rosvoll og Bielenberg en spesifikk form for rasisme mot rom, som siden 2005 har vært anerkjent som et problem av Europarådet.[34] Men forfølgelsen av romene har eksistert i Europa siden de første rom kom for nesten 1000 år siden. Hatet nådde et toppunkt med nazistenes forsøk på å systematisk utrydde dem i Holocaust. Før krigen ble romene forfulgt på grunnlag av deres «underlegne rase». Etter krigen har etnisitet eller kulturell praksis overtatt som begrunnelser. Lidelsene før, under og etter 2. verdenskrig har i liten grad blitt anerkjent av verdenssamfunnet.[35] Forfølgelse og trakassering av romene fortsatte i stor utstrekning i hele Europa etter krigen, helt frem til i dag. Så sent som i Aftenposten sommeren 2009 var det et innlegg om romenes «dysfunksjonelle kultur».[36]


[1] Kartlegging av kunnskaper og holdninger på området rasisme og antisemittisme, ss. 58- 59. Det er så vidt vi vet ikke gjennomført noen ny kartlegging av holdninger i Oslo- skolen siden denne ble gjennomført i 2011. Antirasistisk senters rapport om opplevd rasisme blant ungdom (Vi vil ikke leke med deg fordi du er brun, 2017) tegner imidlertid et lignende bilde, og det er ut fra denne rapporten god grunn til å anta at dette fortsatt er en stor utfordring.

[2] Integreringsbarometeret 2020, s. 7

[3] Integreringsbarometeret 2020, s. 7

[4] Integreringsbarometeret 2020, s. 10

[5] Integreringsbarometeret 2020, s. 10

[6] Integreringsbarometeret 2020, s. 11.

[7] Hatkriminalitet. Anmeldt hatkriminalitet i 2020, ss. 5 (https://www.politiet.no/globalassets/dokumenter/oslo/rapporter/anmeldt-hatkriminalitet-oslo/anmeldt-hatkriminalitet-i-oslo-2020.pdf Hentet 20.09.20201).

[8] Frem til 2018 fantes det ikke offisiell data for hatkriminalitet eller diskriminering mot jøder.

[9] Pressemelding fra Kunnskapsdepartementets arbeidsgruppe om antisemittisme og rasisme i skolen, 12. januar 2011

[10] Luther 1542, ss 268-293. Vår oversettelse.

[11] Brandal, Døving, Plesner (red.) 2017, s.17

[12] Carl I. Hagen til angrep på islam, 2004

[13] Henrik Wergeland døde 6 år før paragrafen ble opphevet i 1851.

[14] Eriksen, Harket & Lorentz, 2005, ss.402-403

[15] Moe & Kopperud, 2011, s. 37

[16] Samme sted, ss. 36-37

[17] Samme sted, s. 36

[18] Eriksen, Harket & Lorentzen, 2005, ss. 417-418

[19] For en mer utførlig fremstilling se Austad, Berge & Ulstein, 2012.

[20] HL-senteret: Deportasjon av de norske jødene (https://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/holocaust/norge/deportasjonen-av-de-norske-jodene.html9 Hentet 23.09.2021)

[21] Banik i Brandal, Døving, Plesner (red.) 2017, s.127

[22] Kyrkjene i Midtausten og vårt ansvar, 2008. På www.siervi.no har vi gjengitt noen av hovedtrekkene i den kristne kirkes antisemittiske historie.

[23] Uttalelse fra Bispemøtet i Den norske kirke, 25. november 2016.

[24] Det kan skje igjen, s. 15

[25] Holdninger til jøder og muslimer I Norge 2017, s. 78

[26] Leirvik, 2006, ss. 88-91

[27] For mer om dette se https://www.nrk.no/urix/_-11.9.-utloste-ikke-fremmedfrykt-1.7781654

[28] Cora Alexa Døving: «Homeland Ritualized: an analysis of written messages placed at temporary memorials after the terror attacks on 22 July 2011 in Norway”

[29]Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017, s. 8

[30]Brustad, Lien, Rosvoll i Brandal, Døving, Plesner (red.) 2017, ss. 79-80

[31] Samme sted, ss. 82-84

[32] Samme sted, ss. 92

[33] Snoen 2008

[34] Rosvoll & Bielenberg, 2012, s. 7

[35] Charny, 1999, ss. 501-508

[36] Rosvoll & Bielenberg, 2012 s. 34

Forside

Lær mer om oss