Om sier vi

I 2013 ga Mellomkirkelig råd og Kirkelig Dialogsenter Oslo ut ressursmateriellet «Homo, hore, jøde, terrorist, svarting – sier vi». Det Mosaiske Trossamfund utfordret Den norske kirke på hva vi som majoritetskirke gjør overfor våre ungdommer når det kommer til skjellsordbruk og reproduserte fordommer mot minoriteter i Norge.

«-Sier vi» ble utarbeidet som et svar på deres utfordring. Bakgrunnen for utfordringen var blant annet funnene fra undersøkelsen «Kartlegging av kunnskaper og holdninger på området rasisme og antisemittisme. Undersøkelse blant elever (trinn 8-10) i Osloskolen» (Utdanningsetaten i Oslo, 2011). Skjellsord og fordomsfulle holdninger og utsagn var og er vanlige i Osloskolene.

Materiellet har blitt bearbeidet og utvidet i to omganger siden første utgivelse. I 2015 ble det lagt ut som nettressurs, og i 2018 ble ressursmateriellet trykket opp i et nytt opplag samtidig som nettsiden ble oppdatert med de siste endringene. Materiellet ble opprinnelig utviklet med tanke på trosopplæringsarbeidet i Den norske kirke, men vi har erfart at materiellet med fordel kan brukes også i andre sammenhenger. I 2021 utformet vi en utgave for bruk i skolen. I den siste utgaven valgte vi ut en del av øvelsene fra det opprinnelige materiellet som vi mener er godt egnet til bruk i skolen. I 2022/2023 har vi utarbeidet nye nettsider med opplegg for lærere, elever, konfirmantansvarlige, og kirkelige ansatte og frivillige.

Vi registrerer med bekymring at det offentlige ordskiftet har blitt vesentlig endret siden dette materiellet ble utgitt første gang, og at fordommer og negative holdninger uttrykkes oftere og tydeligere i både på nett og i andre sammenhenger – også i kristne miljøer.

Dette gjelder i forhold til minoriteter generelt, men er særlig rettet mot muslimer og islam spesielt. Et av de senere eksemplene på hvor store konsekvenser slike fordommer og frykt kan få, fikk vi 10. august 2019. Denne dagen ble Al-Noor moské i Bærum angrepet av Phillip Manshaus, etter at han hadde drept sin egen adoptivsøster – et rasistisk motivert drap. Heldigvis ble ikke noen drept i moskéen.

Vi har også sett utslag av sterke antisemittiske holdninger, og det kan virke som at dette er økende. Det er urovekkende, og det skjer både her hjemme og i andre deler av Europa: I både Frankrike og Tyskland har det vært angrep mot jøder der liv har gått tapt, og det har vært trusler og aksjoner mot synagoger i Sverige.

Her i Norge har det vært utført hærverk mot jødiske gravsteder og snublesteiner som er satt opp til minne om ofre for holocaust, og det har vært aksjoner mot og demonstrasjoner utenfor synagogene i Oslo og Trondheim. Mange jødiske nordmenn lever i frykt for å vise sin jødiske identitet.

Bakgrunn

Det rapporteres at hele 15 prosent av barn og ungdommer er utsatt for en eller flere hendelser på skolen på grunn av sin nasjonale bakgrunn.1

1

Totalt er det 6,9 prosent av elevene som utsettes for uønskede hendelser på grunn av nasjonal bakgrunn to til tre ganger i måneden eller oftere. Elever med begge foreldre fra utlandet er mest utsatt totalt sett, men andelen som utsettes for hendelser øker desto lavere andel minoritetsspråklige det er på skolen.

Integreringsbarometeret 2020 viser at det er delte holdninger til innvandring i befolkningen. Bare én av fem svarer at de mener integreringen går bra, samtidig som det er en økende bevissthet om at det forekommer diskriminering av personer som har innvandrerbakgrunn, bl.a. på arbeidsmarkedet.2

2

Mange er optimistiske når det gjelder den sosiale kontakten mellom innvandrere og resten av befolkingen, f.eks. ekteskap på tvers av grupper, men mange er samtidig urolige for at det kan bli mer konflikt mellom religiøse grupper.3

3

63 prosent av befolkningen mener at «mange innvandrere har en religion eller kultur som ikke passer i Norge.»4

4

Dette er et alvorlig høyt tall.

Befolkningen er mer skeptisk til muslimer enn til tilhengere av andre verdensreligioner: 52 prosent mener at «verdiene i islam ikke er forenlige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet» og 45 prosent er skeptiske til personer med muslimsk tro.5

5

Integreringsbarometeret viser at det de siste ti årene har vært en utvikling med mindre polarisering når det gjelder synet på innvandring, men en sterkere polarisering i synet på islam i befolkningen.6

6

Ni prosent av elevene i Osloskolen har blitt utsatt for hendelser på skolen på grunn av sin tro eller religiøse bakgrunn. 3,5 prosent blir utsatt for slike hendelser to til tre ganger i måneden eller oftere. Elever med jødisk bakgrunn er i størst grad utsatt for dette, mens elever med kristen bakgrunn er minst utsatt. Hele 52 prosent av elevene i Osloskolen oppgir at de på egen skole har opplevd at «jøde» har blitt brukt til å beskrive noe negativt.

78 % av forholdene registrert som hatkriminalitet i Oslo i 2020 var knyttet til etnisitet og religion.7

18

Religiøst motivert hatkriminalitet gjelder som oftest islam. I 2020 var 2% av de anmeldte forholdene knyttet til antisemittisme.8

19

Da Kunnskapsdepartementet lanserte sin rapport om bekjempelse av antisemittisme og rasisme i skolen i 2011 var responsen fra jødiske og muslimske elever tydelig: «Det er viktig å starte med lærerne. Deres oppgave er å skape trygghet i klasserommet».9

20

Da de videre ble spurt om hvordan trygghet skapes, var svaret: «Kunnskap og omsorg». Denne utfordringen begrenser seg ikke bare til klasserommet og skolens lærere. Det er en utfordring også for kirkenog andre aktører som er involvert dialog- og annet brobyggingsarbeid. Vi håper dette ressursmateriellet vil bidra i dette arbeidet, først og fremst i skolen, men også på andre arenaer.

Tallene over er med på å understreke at ungdom trenger samtalepartnere og mulighet til å møte mennesker med ulik bakgrunn for bedre å forstå både dem og seg selv. Disse møtene skjer naturlig i klasserommet der det er en mangfoldig elevgruppe, men det finnes også lokale aktører som kan bistå skolen i dette arbeidet.

Som majoritetskirke i det norske samfunn, har Den norske kirke et særlig ansvar for å utdanne de ungdommene vi er i kontakt med gjennom konfirmasjonsundervisningen og ledertrening til reflekterte og selvstendige individer som ser mennesker bak fordommer og rasistisk ordbruk, og som kan avsløre stereotypier og hat. Vi ønsker også å være en ressurs for skolen i arbeidet med denne tematikken. Vi håper dette ressursmateriellet kan være et bidrag i dette arbeidet.

Historien forplikter oss

Først må det settes fyr på deres synagoger og skoler og det som ikke brenner opp må begraves under jorden, slik at intet menneske noensinne skal kunne se en stein eller mur igjen etter dem. Dette må gjøres til ære for vår Herre og for kristendommen, [...] Men hvis vi, nå som vi er informert, skulle finne på å beskytte disse jødiske husene, [...] hvor de lyver om, spotter, forbanner, bakvasker og ærekrenker Kristus og oss (slik vi har hørt i det foregående), så ville det være som om vi gjorde alle disse tingene selv. [...] For det andre anbefaler jeg at deres privathus blir ødelagt og jevnet med jorden. For også her gjør de det samme som de gjør i synagogene. I stedet kan de finne sitt hjem under et tak eller i en låve, slik tilfellet er med sigøynerne.1

21

Dette utsagnet er fra den lutherske kirkens viktigste reformator, Martin Luther. Hans polemikk mot jødene var grotesk, og viser ubehagelige sider ved samtidens språkbruk og hatefulle omtale av jøder. Særlig i skriftet Om jødene og deres løgner (1543) er menneskeforakten fremtredende i det jødene er dømt til å brenne i helvete som Djevelens barn.

Hatet mot jøder på 1500-tallet var ikke noe nytt. Det har lange historiske røtter, og det har også fått konsekvenser i senere historie. Jødehatet har resultert i alt fra hets, isolering og manglende borgerrettigheter, til fysisk vold, tvangskonvertering, drap og holocaust.

Jødene har vært en særlig utsatt minoritet, men også andre minoriteter har blitt dårlig behandlet av majoritetssamfunnet, også her i Norge. Gjennom størsteparten av 1900-tallet var målsettingen for den norske minoritetspolitikken å enten ekskludere minoritetsgrupper fra det nasjonale fellesskapet eller få minoritetene til å bli mest mulig lik majoritetsbefolkningen gjennom assimilering. Det var særlig jøder og rom som ble utsatt for ekskludering, mens det ble drevet en sterk assimileringspolitikk i forhold til bl.a. samene.2

22

Både kirken og skolen var sentrale institusjoner som bidro til denne assimileringen.

Vold, hat og demonisering av muslimer og islam har også en mer enn 1000 år lang historie i Europa, også i kristne kirker. Også denne arven preger oss i dag. «Vi kristne er veldig opptatt av barn. La de små barn komme til meg, sa Jesus. Jeg kan ikke skjønne at Muhammed kan ha sagt det samme», sa en norsk politiker, til stor latter fra publikum i en frimenighet i Bergen i 2004, før han fortsatte: «I tilfelle han måtte ha sagt det samme, må det ha vært: La de små barn komme til meg slik at jeg kan utnytte dem i min kamp for å islamisere verden.»3

23

Med innvandringen av migranter med muslimsk bakgrunn til Vest-Europa og Norge har hatretorikken og fordommene igjen bredt om seg. Muslimene blir av flere fremstilt som en ensartet gruppe med et hemmelig mål om å overta Europa. Gamle fiendebilder av islam brukes for alt det er verdt i kampen mot muslimers likeverdige medborgerskap i landet vårt.

Både kirken spesielt og det norske samfunn generelt har altså dessverre del i en lang historie med fordommer, hat, vold og forfølgelse mot religiøse minoriteter og annerledes troende. Historien er ikke entydig. Det finnes mange som har omtalt jøder, muslimer og annerledestroende godt. Men dette gjør ikke vårt ansvar for å ta et oppgjør med denne delen av vår historie mindre.

Vi skal i det følgende trekke frem sider ved vår historie som ytterligere viser hvordan hatet mot fremmede har fått rotfeste i kirke og samfunn. Bildet er langt fra utfyllende, men viser hvor rotfestet ondsinnede fordommer kan være, og hvor mye ondskap de fører med seg. Dette forplikter oss til å arbeide mot alle former for rasisme, fordommer og fremmedfrykt i dag.

Veien videre

Det kan virke lenge siden 2. verdenskrig og konsentrasjonsleirene som tok livet av ufattelige mengder mennesker. Først og fremst jøder fra hele Europa, men også rom (sigøynere), slavere, opposisjonelle, folk med psykisk utviklingshemming og homofile. Nazistenes holdning til de som ikke passet inn i deres verdensbilde ryster oss fremdeles i dag.

«Aldri igjen!» ble det sagt om utryddelsesleirene etter krigen. Likevel skjedde folkemord igjen. Med samme hat som tidligere. Mot de som ikke støttet Røde Khmer-regimet i Kambodsja fra 1975-79, mot kurdere i Irak i 1988, mot tutsier i Rwanda i 1994, mot muslimer i Bosnia i 1995.

Drap har også blitt utført av enkeltmennesker fordi de hater bestemte grupper i samfunnet. I nyere tid har vi fått erfare 3 tilfeller av slikt hat i Norge. Den 22. juli 2011 ble 8 mennesker drept av en bombe i Oslo og 69 mennesker skutt ned og drept, en etter en, på Utøya som et resultat av én persons hat. Mange ble alvorlig skadet og traumatisert. Terrorangrepene 22. juli 2011 og 10. august 2019 ble begge begrunnet med innvandringsfrykt og islamfrykt.

25. juni 2022, natt til Pride-paraden i Oslo, ble 2 personer drept og minst 21 personer skadet etter at en enkeltperson skjøt mot utestedene Per på Hjørnet og London Pub. Politiet etterforsker saken som en terrorhandling, men det er fortsatt uvisst hva det konkrete motivet var for masseskytingen. I pressekonferansen om skytingen uttalte statsminister Jonas Gahr Støre:

Vi vet ikke hva som drev gjerningsmannen til å skyte mot uskyldige mennesker. Hvorfor han valgte seg det stedet og den kvelden han gjorde.
Men vi vet at han tilhører et islamistisk miljø, og at han drepte, skadet og skapte frykt. Og selv om vi ikke vet om det skeive miljøet var målet, er det skeive miljøet uansett ofre. fotnote

24

Selv om vi ikke nødvendigvis blir massemordere av å hate, bør vi spørre oss hvor hatet kommer fra. Hvor begynner hatet som i noen tilfeller fører til vold, massedrap og forsøk på å utrydde mennesker? Begynner det i de små tingene?

Begynner vi med de små tingene, bør vi spørre oss selv hvilke skjellsord vi bruker om andre. Blant barn og unge i Norge er det veldig vanlig å si: «Er du homo, eller?» og «Jævla homo!» eller «Din hore!». Mange steder er «jøde» et skjellsord på samme måten.

Hvorfor brukes «homo» og «jøde» som skjellsord i dag når vi tar avstand fra måten jøder og homofile har blitt behandlet på opp gjennom historien? Hva gjør at navnet på disse gruppene blir brukt som skjellsord? Og hvorfor er det ofte de gruppene som i norsk sammenheng også er det vi kaller minoriteter som får navnet sitt brukt på denne måten? Har de gjort oss noe galt? Er de som gruppe spesielt slemme, onde, stygge eller på andre vis usympatiske siden vi bruker betegnelsen på dem nedsettende? Vi vet at svaret er nei, og likevel brukes ordene som skjellsord.

Jeg går på videregående og er den eneste jøden på min skole. «Jøde» blir brukt som skjellsord, spesielt av noen muslimer, mens noen av de etnisk norske heller forteller jødevitser. Jeg blir såret av begge deler, men sier ingenting. En dag hadde vi en vikarlærer i historie. Temaet var annen verdenskrig og Holocaust. Så sa han at han visste at «jøde» ble brukt som skjellsord i dagens skole. Han sa at om noen i klassen brukte det, så skulle de vite at det var krenkende selv om man mente det som tull. Han sa også at nazistene begynte med å si stygge ting om jøder og endte med å drepe dem. Etter timen kom min muslimske venninne og spurte om jeg ble såret når hun og andre brukte «jøde» sånn uten å tenke over det. Jeg sa ja. Hun spurte om hun skulle be de andre holde opp å misbruke ordet «jøde». Jeg sa ja, men trodde ikke det ville endre noe. Nå er det gått to måneder og ingen i klassen har brukt ordet «jøde» som skjellsord siden. Hvorfor har ingen lærere sagt dette før?

Anonym elev fotnote

26